Året var 1814. Det var fred. Norge gikk fra forening med Danmark til union med Sverige. Det lå forventninger i luften – forventninger om at nødsår og nærkamp med fienden skulle erstattes av fredelig handelsfart, og at de florisante tidene for skipsfarten fra før krigen skulle vende tilbake. I den opplyste eliten – men sannsynligvis i mindre grad blant allmuen – var det også forventninger om at Norge skulle få sin frihet og sin konstitusjon.
Året 1814 endret Norges historie. Da fredstraktaten ble underskrevet i Kiel 14. januar 1814, avsto Frederik 6. Norge til Sverige, eller rettere sagt til den svenske kongen, som del av fredsoppgjøret. Men Norges ledende menn, med prinsregenten, Christian Frederik, i spissen, ville det annerledes.
Begivenhetene på Eidsvoll de seks ukene våren 1814 er en selvfølgelig del av vår nasjonale historie, av fortellingen om hvordan og hvorfor vi ble en fri og selvstendig nasjon. Men Eidsvoll er også en del av vår lokale historie, fordi sogneprest Hans Jacob Grøgaard i Vestre Moland var en av de 112 grunnlovsmennene. 10. april 1814 møtte han på Eidsvoll, og noen uker senere, 17. mai, var han med på å velge prinsen til konge for et selvstendig Norge. I Lillesands historie møter vi også Grøgaard som sogneprest i Vestre Moland prestegjeld i tidsrommet 1811-23, som opplysningsmann og lesebokforfatter. Men først: Hvordan ble Grøgaard valgt til utsending til grunnlovsforsamlingen? Hvilke synspunkter målbar han på Eidsvoll, og hvorfor? Hvordan markerte han seg der?
Lillesands historie 